Så hva kan jeg si om Pondy? Byen har gått fra å være fryktelig kaotisk til å bli ganske rolig. Det er rart å tenke på at det går an å bli vant til å se så mye lidelse hver dag. Samtidig er det en stor livsglede her. Det er vanskelig å forklare. For litt siden spurte min kjære Odrun om jeg hadde forandret perspektiv på noe under oppholdet. Det har jeg sikkert, selv om jeg ikke klarer å sette ord på det i skrivende stund, kanskje etter å ha vært hjemme noen uker. Det jeg kan si med sikkerhet, er at jeg aldri hadde trodd at jeg skulle bli så knyttet til de jentene jeg har bodd sammen med nå i to og en halv måned. Jeg tenkte at jeg sikkert kom til å bli godt kjent med de, men passet på å ikke ha for store forhåpninger, det er jo ikke bare bare at så mange jenter bor så tett opp i hverandre så lenge.

Vi har liksom blitt enige om at vi er utrolig heldige. Oss seks jentene i leiligheten min fikk det beste stedet, og den beste sammensetningen av folk. Ikke nok med at det ikke har vært snev av intriger eller konflikt, men vi har faktisk rukket å få nære venner alle sammen! Yndlingsaktiviteten vår var stort sett å bare være i leiligheten i hverandres nærvær og prate. Andrea, Lise, Marit, Mille og Odrun har uten sammenligning gjort mitt opphold i Pondicherry til en uvurderlig opplevelse, og vi vil alltid komme til å ha “ground floor, Singh house” til felles, resten av livet.

Konklusjonen er igrunn at det er folk fra norge som har gjort mest inntrykk på meg, etter to og en halv måned i en by i sør-India.

Taxien min kommer snart, så jeg rekker ikke å skrive så mye mer. Jeg har egentlig hatt så mye å blogge om i det siste, men har ikke funnet tid til å sette meg ned. Siden dette er siste dagen, så må jeg naturligvis skrive en sånn “hade pondy”-blogg, men jeg kjenner at mer pondy-blogging kan komme, selv etter jeg har kommet til norge. Så dette er ikke slutten! Uansett må jo også nord-India dekkes.

Jeg stikker til Delhi!

Vi spurte han som sa det om hvor ille det egentlig kunne bli, vi hadde jo allerede kjøpt flybillettene. Han, Muni heter han, sa at det kunne bli skikkelig ille, og i verste fall kom vi ikke hjem igjen, for flyplassen kunne bli stengt hvis det regnet for mye.. Muni ringte en kamerat som bodde på en av øyene, og han hadde et gledens budskap om at det var strålende der.

Fulle av forventninger kjørte vi til flyplassen i Chennai midt på natten. Sjåføren var Mathias, en morsom tysk gammel mann som bor i Auroville. Han la ut om livshistorien sin, om at han hadde turnert verden rundt med et jazzband i sin ungdom, og på et eller annet vis endt opp i Auroville. Uansett, vi kom frem i god tid, og fant ut at flyet vårt var kansellert.. Så vi kjøpte nye billetter og kom frem til hovedøya på Andaman, Port Blair, tre timer senere enn først planlagt. Det viste deg at det gikk en ferje til Havelock Island, dit vi skulle, med en gang. Så vi måtte beine som gale for å rekke den, noe vi heldigvis gjorde. Ryktene sa at en viss Beach nr. 7 var the place to be, så vi tok en taxi dit med en gang. Trange, svingete veier langs et usedvanlig grønt og nydelig landskap. Vi var litt skeptiske da veien gikk fra asfalt, til grus, til sti. Men midt inne i jungelen der, lå det et slags hotell med tilhørende restaurant. Barefoot resort.

Det var skikkelig luksus, ikke akkurat det vi hadde forventet oss på Havelock. Men vi var så slitne og bestemte oss for å sove der første natten, så finne noe billigere dagen etter. Da vi satt på restauranten samme kveld, spurte en som så ut som en sjef om vi kjente en viss Muni. Ja, det gjør vi, svarte vi. Det viste seg at eieren av hele sulamitten var kameraten til Muni! Han ville jo gjerne at vi skulle være der, men vi sa vi ikke hadde råd, og spurte om han visste om et sted det var litt billigere. Han eide et annet sted også, som kosta 500rs per natt i dobbeltrom (noe som tilsvarer ca 35kr pr pers. inkludert frokost!!). Vi sa at det passet vårt budsjett perfekt! Så sa han at vi også kunne bo på Barefoot for samme prisen. Det passet oss i hvert fall perfekt! Vi bodde i stråhytter inni jungelen, men vannklosett og greier. Så bodde vi rett ved asias vakreste strand! Det var også lavsesong, så det var nesten ingen mennesker der. Hvilken luksus!! Desserten på restauranten fortjener en kommentar, Kirsti forelsket seg i sjokolademoussen, og jeg spiste den beste karamellpuddingen jeg noensinne har smakt.

Den andre dagen leide vi mopeder og kjørte ut til Cafe Del Mar, det andre stedet sjefen eide. Det var gøy! Men antagelig ikke uten risiko. Jeg kjørte frem og tilbake med Kirsti sittende på, uten verken billappen eller mopedlappen. Det gikk glimrende! På Cafe Del Mar traff vi en nordmann, han jobba der men vi snakket ikke så mye med han. Han virket overraskende uinteressert, til å være en ganske ensom nordboer på en øy langt hjemmefra i lavsesongen. Det var jo ingen der. Uansett, da vi skulle kjøre tilbake hadde det blitt mørkt, det ble mørkt mellom halv seks og seks, og det gikk fra lyst til stupmørkt på et kvarter kanskje. Det var antagelig ganske farlig, for Lene og Rakel hadde ikke lys, og det var ganske store huller i veien av og til. Så hvar gang jeg og Kirsti så et hull, så ropte hun bak at det kom et hull. Men de trodde hun ropte “ulv!!”, så det hjalp ikke så mye. Til tross for det, kom oss omsider tilbake hele.

Dagen etter dro vi på snorkletur. Vi ble med en jente som het Natasha, tok båt først ut til en bitteliten øy som het South Button, den svømte vi bare rundt. Dritfint korallrev med masse eksotiske fisk. Deretter kjørte vi til en litt større øy med tilhørende strand. Den var helt øde. Vi hang der hele dagen, vekslet på å sole oss, gå å titte langs stranden etter fine skjell, og å snorkle og se på alt det nydelige som befant seg under overflaten. Jeg skrev tidligere i bloggen at studiestedet var det fineste stedet jeg hadde vært på. Den øya slår studiesenteret langt ned i støvlene! Silkemyk hvit sand, klart asurblått vann, verdens fineste horisont. Ah, det var paradis! Kjente en liten sorg i hjertet da vi måtte dra.

Da vi skulle ta ferjen tilbake til Port Blair fra Havelock fikk vi hotellet til å bestille billetten for oss. Vi måtte skrive ned navn, alder og kjønn på en lapp. Hvorfor det er uvisst, da vi hentet billettene litt senere var jeg 25 år og hette Astriol Kristius. Flott navn det da.

Vi sov en natt i Port Blair før vi tok flyet hjem, og trofaste Mathias sto klar for å hente oss i Chennai. Vi tok en tur innom Mallalampuram for å spise lunsj, og vi tok en kjapp titt på noen av severdighetene, som blant annet var eldgamle steinhuggede bilder i fjellet. Det var kjempefint, men veldig mange turister og tiggere der.

Jeg har laget et album på Facebook med bilder fra Andaman, atter en offentlig link. Copy and paste!
http://www.new.facebook.com/photo.php?pid=4356394&l=a19bf&id=844930000

En av de første dagene her var vi en stor gjeng på Markedet med stor M. Det er flere veier inn til det. Det er enormt. Det er midt i sentrum. Markedet består av masse trange ganger, skral blå presenning som fungerer som et slags tak, et enormt antall boder som selger alt fra reker til plastarmbånd, sykt masse folk, lukter, lyder osv. En utrolig spennende plass.

Da vi var der første gang var alt bare fullstendig kaos. Dels fordi vi var så mange, men mest fordi India var så nytt for oss/meg. Så var det noen ekstremt innpåslitne tiggere der, og det var da jeg lærte min første lekse. Søte, veldig tynne jenter som ville selge små tøyposer. Noen av dem hadde barn på armen. Jeg tok opp lommeboken bare for å finne ut at jeg kun hadde store sedler, 100 rupees og oppover. Tøyposene hadde max kosta 5, og jentene hadde neppe veksel eller kvittering for å si det sånn. Så jeg nølte litt før jeg lukka lommeboka og la den ned i vesken igjen. De tok helt av. Fire-fem stykker stormet bort og maste og maste. Noen nappet meg hardt i tøyet og så på meg med store øyne. Det var mildt sagt vanskelig å ignorere eller forklare at jeg ikke ville ha. Da vi endelig kom oss ut derfra var det en stor lettelse. Skal man først gi til en tigger (evt. kjøpe tøyposer av sånne jenter) må man være helt konsekvent. Enten ignorerer man fra første stund, eller så kjøper man og ferdig med det. Jeg nølte, og fikk svi! Det var ikke noen fin opplevelse.

Jeg har også følt det meg stresset hver gang jeg skal ut av døren, om det bare er for å kjøpe vann fra sjappa på hjørnet. Det var så mye liksom. Skuldrene sank hver gang jeg kom hjem. Men det forandret seg da jeg var på markedet alene igår.

Da Marit og jeg endelig fant tekstilbodene, etter litt leting, ble vi omtrent overfalt av selgerne som ville ha oss til den ene og den andre boden. Vi ble til slutt hentet til den vi var på første dagen, og de tok frem stoler til oss. Vi var ganske tilbakeholdne etterhvert, men begynte snart å sette pris på den ekstreme servicen. Berget med bukser, skjorter, vesker og sjal ble større og større, de skulle vise oss alt. Så mye fint! Jeg fikk te og greier. Og Marit fikk skreddersydd en kjole på stedet. Etter vi hadde sotte kanskje en halvtime eller noe, og følte vi hadde fått det vi skulle ha, ble vi atter en gang positivt overrasket; det var så sykt billig! Alle ble fornøyde.

Dagen etter skulle jeg innom igjen for å hente en veske de skulle sy til meg. Kort tid etter at jeg hadde kommet meg innenfor markedets porter åpnet himmelen seg. Det høljet ned, og markedets “tak” var ikke akkurat tett. Jeg skyndtet meg til tekstilboden og ble vinket inn. De kjente meg igjen. Der satt det allerede tre kunder. Jeg fikk beskjed om at regnet roet seg etter ca. 10 minutter (indian-time, dvs. 20-30min), og at jeg måtte vente der imens. Så satte jeg meg ned og bare betraktet synet en liten bil. Alle bare stanset. Og snakket med hverandre og hadde det hyggelig. Jeg pugget litt tamil fra et ark jeg hadde med for å få tiden til å gå, og den ene selgeren ble veldig opptatt av det. Hun leste opp de fonetisk riktige ordene på tamil og lo seg nesten ihjel. “So easy, so easy, hahaha!”. Så ble de andre rundt også intresserte, og de syntes tydeligvis det var helt hysterisk at jeg ville lære meg tamil. Særlig morsomt var det når jeg skulle uttale ordene. Seansen var i det hele tatt kjempegøy!

Så løyet regnet litt, jeg fikk vesken min, og sa hadebra (eller pòittu vàrèn) til alle sammen. Med senkede skuldre. Og normal pust. Det var da jeg kjente det. Gangene inni markedet ble plutselig bredere, folkene ble plutselig gladere. Alt ble plutselig normalt. Det var en herlig følelse. Som har vedvart. Jeg har blitt vant til dette stedet og disse menneskene. Og det er herlig!

Utsikten fra boden mens vi satt og ventet på at regnet skulle roe seg.

http://www.new.facebook.com/album.php?aid=157524&l=acc20&id=844930000

En sentral del av festivalen går på at man skal sende Ganesh til sjøs for å renske opp og begynne på nytt. Lakshmi blir badet i vannet, og tusenvis av små Ganesh-figurer blir kastet til sjøs, av tusenvis som ber en liten bønn om at han skal fjerne deres hindringer. Dette har vært kilde til et stort problem, for hvert år driver det ganeshfigurer i plast i hopetall på land diverse steder i India, også andre steder som Sri Lanka og Madagaskar. Det er rett og slett masse mennesker som kaster søppel på vannet samtidig. I tillegg er det jo sjødyr som får disse i seg, noe som heller ikke er å foretrekke. I de siste årene har heldigvis dette problemet vært på bedringens vei, da produsentene av figurene har gått over til å bruke materiale i produksjonen som er vannløselig. Dette har blant annet resultert i at dalitene (de kasteløse), får inn noen ekstra slanter. Det er nemlig denne gruppen som driver med pottemakeri. De fleste ganeshfigurene jeg har sett har vært laget av leire.

Da vi var i tempelet i Chidambaram var det enorme mengder folk som kom for Puja, de skulle ofre til gudene og munkene. I alle templer er det folk som ofrer hver dag. Det være seg litt kokosnøtt, bananer, røkelse, olje.. Og det er sykt mange templer. Jeg lurer på hva omsetningen er i alt, for alt det folk kjøper eksklusivt for å ofre, for å gi bort. Beløpet må nødvendigvis være astronomisk.

Jeg har liksom tenkt at templer er litt à la kirker i Norge, at det er bare de som betegner seg selv som troende og praktiserende som går der, og så litt flere når det er helligdag eller noe i den duren. Men i tempelet virket det som om det kom folk bare for å henge. Sitte lent inntil en søyle sammen med kjæresten og bare se. Stå i skyggen og prate med en kompis. Eventuelt titte på oss dumme hvitinger og ta bilde av oss med mobilen. Sånne ting. Klart det var dypt religiøse mennesker der også, men det overrasket meg litt, jeg ble liksom litt glad, for at dette vakre stedet ikke bare var til for tilbedelse av guder. Men også et sted hvor man tar med familien og bare prater. Og ser.

Så må jeg bare nevne noe før jeg går over til neste ting. Brahminprestene. For noen menn! Man ser liksom at de er virkelig på toppen av pyramiden (eller kastesystemet om du vil). Med sin hvite lille hellige tråd på skrått over brystet. Hvite dohtier og merkelige sveiser. Og fantastisk vakre. Pene menn. Iren Reppen hadde nok likt seg i tempelet i Chidambaram.

Det er en del tiggere i Pondy, men de er ikke på langt nær så aggressive og mange som i Chidambaram. En god del vandret omkring på tempelområdet og tigget med et dystert blikk i øynene. De er oftest gamle, med slitte klær, uflidd hår og hes stemme. En karakteristisk håndbevegelse gjentas gang på gang, hånden ut foran seg, så opp til munnen, og ned igjen. Mens de sier “Madam, madam, madam, hello, hello, madam, madam” med en sterk tamilsk akksent. Noen gråter. Eller later som i hvert fall. De fleste sitter nede. Og andre følger etter. De verste tiggerne er barna. De er også aller mest pågående. Idag så jeg en guttunge, han kan ikke ha vært mer enn åtte-ti år gammel, som pisket seg selv til blods og tigget samtidig. Han viste at han blødde, og ville ha penger. Like før, var det to småunger, en gutt og ei jente, kanskje søsken, hvor gutten også pisket seg til blods og jenta sto ved siden av og trommet i takt. Så ser de meg i øyene og sier “madam! madam! please, money money, hello, hello”.

Jeg har fått beskjed om at det ikke er lurt å gi penger til barn. I de aller fleste tilfeller der barn tigger, beholder de ikke pengene selv, men må gi dagens “fangst” til mor eller far eller en annen de må adlyde. Gir man mye, er de “flinke i jobben”, og får kanskje enda mindre sjanse til skolegang etc. Jeg har prøvd å gi mat et par ganger, men ofte vil de ikke ha, og spør om penger istedet. Jeg ga ikke penger til noen av de barna jeg så idag. Men de sitter inni magen min fremdeles.

Utsikt fra toppen av tårnet

Over til noe annet mens jeg først er igang. Sanitærforhold, toalettene, doene, dassene, kjært barn har mange navn. Felles for dem alle er at de er jevnt over ganske mye eklere enn hjemme. Toalettpapir er dyrt i India, og mange steder bes vi om å helst ikke bruke det, hvis de i det hele tatt har. Gulvet er gjerne dekket med urin, og stanken kan man tenke seg selv. Det er ikke uvanlig at det ikke går an å trekke ned. Mange steder har de ikke engang klossetter, men et hull i gulvet som ligner litt på et integrert bidé. Dette blir veldig sytete merker jeg, så jeg må si at jeg ikke synes det er helt grusomt, herregud, alle må jo på do. Skriver det bare for informasjonens skyld. Forholdene er ikke værre enn på din favorittfestival i Norge.

Så har vi jo mygga da. Eller ikke nødvendigvis mygg, men alle de små dyrene som biter oss så vi klør oss til blods og får arr for resten av livet (ok, litt overdrivelse). De er det mange av!! Jeg skrev tidligere at jeg hadde kommet ganske billig unna, men nå har de sikkert fått høre om dette, så nå kommer de etter meg. Vi var på velkomstfest igårkveld på en restaurant ute, og der fikk jeg en god del på leggene og føttene. Det var også noen andre som reiste mye senere enn meg som ble adskillig hardere rammet. Så nå har jeg gått til innkjøp av det beste som er å få kjøpt av myggkrem skal jeg tro det som står på pakningen. Den heter Odomos og har bilde av en ekstremt lykkelig liten familie som har en blå beskyttende glorie rundt seg. Se har jo smurt seg med Odomos. De kan det å skryte: “New advanced Odomos mosquito repellent cream offers protection freom disease causing mosquitoes anytime, anywhere because its unique formulation crates a shield around you due to which the mosquitos don´t bite you.”. Enkelt og greit. Og hvis dere lurer; ja jeg kjeder meg litt akkurat nå, siden jeg har tatt meg bryet av å skrive så omfattende om en krem. Dere får bære over med meg.

http://www.facebook.com/album.php?aid=150595&l=c8846&id=844930000

Bussen til skolen går hver dag presis (!) klokken åtte, så følger en 25minutters humpete tur med dels bollywood-, dels psykedelisk techno-indisk musikk. Trivelig. Studiesenteret er helt sinnsykt fint. Vi har “klasserom” under stråbungalower, og noterer flittig i en deilig bris fra sjøen. Det er ganske godt med litt vind i heten, det er helt sykt varmt her. Nesten ikke vitsi å dusje, man blir våt av svette nesten før man får tørket seg. Går rundt konstant klam på huden (som forøvrig også er infisert med et utall myggstikk). I motsetning til varmen, finner jeg maten mye lettere å bli vant til. Vi får frokost og lunsj hver dag på skolen, begge deler er helt prima. På ettermiddagen/kvelden går vi som regel ut en gjeng og spiser på en eller annen restaurant som ikke ser alt for shabby ut. Til nå har jeg vært litt pingle og bestilt typisk chiken tikka og sånn, men skal prøve å bli litt flinkere til å smake nye ting. Jeg er ganske overrasket over at jeg ikke har hatt noen som helst problemer med magen, fordi jeg tenker ikke noe særlig på om det jeg spiser er “safe” eller ikke.. Spiste for eksempel sjokolademousse her om dagen, og det er det rå egg i, ikke sant? Tror uansett at det er mammas påtvungne daglige teskje med tyttebærsyltetøy som gjør susen. Føler meg nesten bedre enn hjemme!

Idag kjøpte jeg punjabi! Vi skal ta klassebilde til fredag, og vi tenkte at vi måtte få en skreddersydd, noen andre har allerede fått det. Men vi fant en fancy butikk og kikka litt, så fant jeg en som passet perfekt. Dette var en veldig dyr butikk etter indiske standarder, jeg gav litt under 250kr for en hel punjabi med skjorte, bukser og sjal! Billig ja. Det er rimelig digg å ha økonomisk frihet. En flaske med en liter vann koster max 20 rupees, så kan du dele det på 8,2 for å få det i norske kroner. You do the math. En stor middag med drikke og dessert kommer sjeldent på mer enn 100 rupees. Det er nesten litt kvalmt.

Så litt om Pondicherry. Jeg trodde byen lå i staten Tamil Nadu, men Pondy er faktisk en egen stat. Den var en fransk koloni i sin tid, så byen preges veldig av det. Arkitekturen ser veldig fransk ut, men ikke sånn overdådig, litt mer subtilt. Det er veldig koselig her. Samtidig veldig kaotisk. Trafikken er visstnok “india light”, men for meg er den helt ekstrem. Ikke så mange biler, men en hel haug motorsykler, sykler og rickshaws om hverandre i en rasende fart. Og det virker som om det er påbudt å tute minst 20 ganger i minuttet. Det finnes ingen åpenbare trafikkregler, alle bare kjører. Litt skummelt til å begynne med, men det er også en vanesak, man hører aldri om ulykker.

Nå er det snart noen andres tur til å bruke den ene internettkabelen vi har, så jeg må nok slutte av. Men jeg skrev ganske mye nå ikke sant? Fornøyd.