Hade Pondy

Så sitter jeg her da, mutters alene i Singh-house. Det er en time til jeg skal dra fra Pondicherry. De siste dagene har vært merkelige, tiden her har på et vis bare fadet bort. Jeg kjenner at jeg gleder meg veldig til ikveld, hvor jeg skal treffe mamma og anne i Delhi, men samtidig misunner jeg dem som reiste hjem igår. Det er bare en uke til i India da, den går fort. Særlig siden vi ikke helt vet hva vi skal gjøre.

Så hva kan jeg si om Pondy? Byen har gått fra å være fryktelig kaotisk til å bli ganske rolig. Det er rart å tenke på at det går an å bli vant til å se så mye lidelse hver dag. Samtidig er det en stor livsglede her. Det er vanskelig å forklare. For litt siden spurte min kjære Odrun om jeg hadde forandret perspektiv på noe under oppholdet. Det har jeg sikkert, selv om jeg ikke klarer å sette ord på det i skrivende stund, kanskje etter å ha vært hjemme noen uker. Det jeg kan si med sikkerhet, er at jeg aldri hadde trodd at jeg skulle bli så knyttet til de jentene jeg har bodd sammen med nå i to og en halv måned. Jeg tenkte at jeg sikkert kom til å bli godt kjent med de, men passet på å ikke ha for store forhåpninger, det er jo ikke bare bare at så mange jenter bor så tett opp i hverandre så lenge.

Vi har liksom blitt enige om at vi er utrolig heldige. Oss seks jentene i leiligheten min fikk det beste stedet, og den beste sammensetningen av folk. Ikke nok med at det ikke har vært snev av intriger eller konflikt, men vi har faktisk rukket å få nære venner alle sammen! Yndlingsaktiviteten vår var stort sett å bare være i leiligheten i hverandres nærvær og prate. Andrea, Lise, Marit, Mille og Odrun har uten sammenligning gjort mitt opphold i Pondicherry til en uvurderlig opplevelse, og vi vil alltid komme til å ha “ground floor, Singh house” til felles, resten av livet.

Konklusjonen er igrunn at det er folk fra norge som har gjort mest inntrykk på meg, etter to og en halv måned i en by i sør-India.

Taxien min kommer snart, så jeg rekker ikke å skrive så mye mer. Jeg har egentlig hatt så mye å blogge om i det siste, men har ikke funnet tid til å sette meg ned. Siden dette er siste dagen, så må jeg naturligvis skrive en sånn “hade pondy”-blogg, men jeg kjenner at mer pondy-blogging kan komme, selv etter jeg har kommet til norge. Så dette er ikke slutten! Uansett må jo også nord-India dekkes.

Jeg stikker til Delhi!