Ferie på Andaman Islands/paradis

Forrige uke var jeg på miniferie på Andaman. Det er en del øyer øst for det indiske fastlandet, nesten helt henne ved Burma. Utrolig fint der! Jeg reiste sammen med tre andre jenter; Rakel, Kirsti og Lene. Det skulle egentlig være en arrangert tur til Andaman fra skolens side, men værutsiktene var så dårlige, så turen ble avlyst. Vi ville dra uansett. Da folka på skolen fikk høre at vi skulle, fikk vi følgende beskjed: “make sure it doesnt rain.”. OK! Sånn, der sørget vi for været!

Vi spurte han som sa det om hvor ille det egentlig kunne bli, vi hadde jo allerede kjøpt flybillettene. Han, Muni heter han, sa at det kunne bli skikkelig ille, og i verste fall kom vi ikke hjem igjen, for flyplassen kunne bli stengt hvis det regnet for mye.. Muni ringte en kamerat som bodde på en av øyene, og han hadde et gledens budskap om at det var strålende der.

Fulle av forventninger kjørte vi til flyplassen i Chennai midt på natten. Sjåføren var Mathias, en morsom tysk gammel mann som bor i Auroville. Han la ut om livshistorien sin, om at han hadde turnert verden rundt med et jazzband i sin ungdom, og på et eller annet vis endt opp i Auroville. Uansett, vi kom frem i god tid, og fant ut at flyet vårt var kansellert.. Så vi kjøpte nye billetter og kom frem til hovedøya på Andaman, Port Blair, tre timer senere enn først planlagt. Det viste deg at det gikk en ferje til Havelock Island, dit vi skulle, med en gang. Så vi måtte beine som gale for å rekke den, noe vi heldigvis gjorde. Ryktene sa at en viss Beach nr. 7 var the place to be, så vi tok en taxi dit med en gang. Trange, svingete veier langs et usedvanlig grønt og nydelig landskap. Vi var litt skeptiske da veien gikk fra asfalt, til grus, til sti. Men midt inne i jungelen der, lå det et slags hotell med tilhørende restaurant. Barefoot resort.

Det var skikkelig luksus, ikke akkurat det vi hadde forventet oss på Havelock. Men vi var så slitne og bestemte oss for å sove der første natten, så finne noe billigere dagen etter. Da vi satt på restauranten samme kveld, spurte en som så ut som en sjef om vi kjente en viss Muni. Ja, det gjør vi, svarte vi. Det viste seg at eieren av hele sulamitten var kameraten til Muni! Han ville jo gjerne at vi skulle være der, men vi sa vi ikke hadde råd, og spurte om han visste om et sted det var litt billigere. Han eide et annet sted også, som kosta 500rs per natt i dobbeltrom (noe som tilsvarer ca 35kr pr pers. inkludert frokost!!). Vi sa at det passet vårt budsjett perfekt! Så sa han at vi også kunne bo på Barefoot for samme prisen. Det passet oss i hvert fall perfekt! Vi bodde i stråhytter inni jungelen, men vannklosett og greier. Så bodde vi rett ved asias vakreste strand! Det var også lavsesong, så det var nesten ingen mennesker der. Hvilken luksus!! Desserten på restauranten fortjener en kommentar, Kirsti forelsket seg i sjokolademoussen, og jeg spiste den beste karamellpuddingen jeg noensinne har smakt.

Den andre dagen leide vi mopeder og kjørte ut til Cafe Del Mar, det andre stedet sjefen eide. Det var gøy! Men antagelig ikke uten risiko. Jeg kjørte frem og tilbake med Kirsti sittende på, uten verken billappen eller mopedlappen. Det gikk glimrende! På Cafe Del Mar traff vi en nordmann, han jobba der men vi snakket ikke så mye med han. Han virket overraskende uinteressert, til å være en ganske ensom nordboer på en øy langt hjemmefra i lavsesongen. Det var jo ingen der. Uansett, da vi skulle kjøre tilbake hadde det blitt mørkt, det ble mørkt mellom halv seks og seks, og det gikk fra lyst til stupmørkt på et kvarter kanskje. Det var antagelig ganske farlig, for Lene og Rakel hadde ikke lys, og det var ganske store huller i veien av og til. Så hvar gang jeg og Kirsti så et hull, så ropte hun bak at det kom et hull. Men de trodde hun ropte “ulv!!”, så det hjalp ikke så mye. Til tross for det, kom oss omsider tilbake hele.

Dagen etter dro vi på snorkletur. Vi ble med en jente som het Natasha, tok båt først ut til en bitteliten øy som het South Button, den svømte vi bare rundt. Dritfint korallrev med masse eksotiske fisk. Deretter kjørte vi til en litt større øy med tilhørende strand. Den var helt øde. Vi hang der hele dagen, vekslet på å sole oss, gå å titte langs stranden etter fine skjell, og å snorkle og se på alt det nydelige som befant seg under overflaten. Jeg skrev tidligere i bloggen at studiestedet var det fineste stedet jeg hadde vært på. Den øya slår studiesenteret langt ned i støvlene! Silkemyk hvit sand, klart asurblått vann, verdens fineste horisont. Ah, det var paradis! Kjente en liten sorg i hjertet da vi måtte dra.

Da vi skulle ta ferjen tilbake til Port Blair fra Havelock fikk vi hotellet til å bestille billetten for oss. Vi måtte skrive ned navn, alder og kjønn på en lapp. Hvorfor det er uvisst, da vi hentet billettene litt senere var jeg 25 år og hette Astriol Kristius. Flott navn det da.

Vi sov en natt i Port Blair før vi tok flyet hjem, og trofaste Mathias sto klar for å hente oss i Chennai. Vi tok en tur innom Mallalampuram for å spise lunsj, og vi tok en kjapp titt på noen av severdighetene, som blant annet var eldgamle steinhuggede bilder i fjellet. Det var kjempefint, men veldig mange turister og tiggere der.

Jeg har laget et album på Facebook med bilder fra Andaman, atter en offentlig link. Copy and paste!
http://www.new.facebook.com/photo.php?pid=4356394&l=a19bf&id=844930000