På markedet. I et nytt India

Nå har jeg vært i dette landet i en måned. Og jeg trodde inntil nylig at jeg hadde blitt vant til det. Men jeg oppdaget at jeg plutselig ble vant til å være her igår. Jeg og Marit (en av mine nydelige roommates) bestemte oss for at vi skulle ut å shoppe litt. Bare se. Og kanskje ta en tur på markedet. Kanskje jeg bør si litt om markedet forresten.

En av de første dagene her var vi en stor gjeng på Markedet med stor M. Det er flere veier inn til det. Det er enormt. Det er midt i sentrum. Markedet består av masse trange ganger, skral blå presenning som fungerer som et slags tak, et enormt antall boder som selger alt fra reker til plastarmbånd, sykt masse folk, lukter, lyder osv. En utrolig spennende plass.

Da vi var der første gang var alt bare fullstendig kaos. Dels fordi vi var så mange, men mest fordi India var så nytt for oss/meg. Så var det noen ekstremt innpåslitne tiggere der, og det var da jeg lærte min første lekse. Søte, veldig tynne jenter som ville selge små tøyposer. Noen av dem hadde barn på armen. Jeg tok opp lommeboken bare for å finne ut at jeg kun hadde store sedler, 100 rupees og oppover. Tøyposene hadde max kosta 5, og jentene hadde neppe veksel eller kvittering for å si det sånn. Så jeg nølte litt før jeg lukka lommeboka og la den ned i vesken igjen. De tok helt av. Fire-fem stykker stormet bort og maste og maste. Noen nappet meg hardt i tøyet og så på meg med store øyne. Det var mildt sagt vanskelig å ignorere eller forklare at jeg ikke ville ha. Da vi endelig kom oss ut derfra var det en stor lettelse. Skal man først gi til en tigger (evt. kjøpe tøyposer av sånne jenter) må man være helt konsekvent. Enten ignorerer man fra første stund, eller så kjøper man og ferdig med det. Jeg nølte, og fikk svi! Det var ikke noen fin opplevelse.

Jeg har også følt det meg stresset hver gang jeg skal ut av døren, om det bare er for å kjøpe vann fra sjappa på hjørnet. Det var så mye liksom. Skuldrene sank hver gang jeg kom hjem. Men det forandret seg da jeg var på markedet alene igår.

Da Marit og jeg endelig fant tekstilbodene, etter litt leting, ble vi omtrent overfalt av selgerne som ville ha oss til den ene og den andre boden. Vi ble til slutt hentet til den vi var på første dagen, og de tok frem stoler til oss. Vi var ganske tilbakeholdne etterhvert, men begynte snart å sette pris på den ekstreme servicen. Berget med bukser, skjorter, vesker og sjal ble større og større, de skulle vise oss alt. Så mye fint! Jeg fikk te og greier. Og Marit fikk skreddersydd en kjole på stedet. Etter vi hadde sotte kanskje en halvtime eller noe, og følte vi hadde fått det vi skulle ha, ble vi atter en gang positivt overrasket; det var så sykt billig! Alle ble fornøyde.

Dagen etter skulle jeg innom igjen for å hente en veske de skulle sy til meg. Kort tid etter at jeg hadde kommet meg innenfor markedets porter åpnet himmelen seg. Det høljet ned, og markedets “tak” var ikke akkurat tett. Jeg skyndtet meg til tekstilboden og ble vinket inn. De kjente meg igjen. Der satt det allerede tre kunder. Jeg fikk beskjed om at regnet roet seg etter ca. 10 minutter (indian-time, dvs. 20-30min), og at jeg måtte vente der imens. Så satte jeg meg ned og bare betraktet synet en liten bil. Alle bare stanset. Og snakket med hverandre og hadde det hyggelig. Jeg pugget litt tamil fra et ark jeg hadde med for å få tiden til å gå, og den ene selgeren ble veldig opptatt av det. Hun leste opp de fonetisk riktige ordene på tamil og lo seg nesten ihjel. “So easy, so easy, hahaha!”. Så ble de andre rundt også intresserte, og de syntes tydeligvis det var helt hysterisk at jeg ville lære meg tamil. Særlig morsomt var det når jeg skulle uttale ordene. Seansen var i det hele tatt kjempegøy!

Så løyet regnet litt, jeg fikk vesken min, og sa hadebra (eller pòittu vàrèn) til alle sammen. Med senkede skuldre. Og normal pust. Det var da jeg kjente det. Gangene inni markedet ble plutselig bredere, folkene ble plutselig gladere. Alt ble plutselig normalt. Det var en herlig følelse. Som har vedvart. Jeg har blitt vant til dette stedet og disse menneskene. Og det er herlig!

Utsikten fra boden mens vi satt og ventet på at regnet skulle roe seg.