Chidambaram: templer og tiggere

Idag og igår var vi på tur til Chidambaram med alle de som tar sosialantropologi. Vi besøkte et kjempestort tempelkompleks midt i den lille byen. Tempelet er dedikert til Shiva (en gud i hinduismen, for de som ikke vet), og er regnet i hinduistisk litteratur som et av de fem viktigste templene. Det representerer et av de fem elementene (rom, de andre er jord, vind, ild og vann), og fire andre templer rundt omkring i India skal visstnok representere de fire andre elementene. Det er fire store tårn med fire forskjellige innganger til området. De tårnene var utrolig imponerende, enorme, med sine finurlige og detaljerte skulpturer av diverse elementer fra de mangfoldige historiene i hinduismen. Vi fikk en liten guidet tur idag, av en brahminprest. Vi fikk gå opp i et av tårnene, noe som absolutt ikke var for gud og hvermann. Gangene var trange, trappetrinnene høye, flaggermusene mange og støvet overalt. Dessuten var det stupmørkt, så man måtte rett og slett stole på de fire andre sansene man nå er utstyrt med. Det er ikke lov til å gå med sko inne på området, og siden det var så uhorvelig varmt idag, var jeg så lur å tok på meg sokker så jeg ikke skulle brenne meg på den glohete bakken dekket med stein. Det var litt ekkelt å gå opp og ned tårnet med sokker, visste aldri når jeg kanskje skulle tråkke på en kakkerlakk eller to, men heller det enn å gå barbeint. Uansett, det var virkelig verdt det. Den utsikten. En opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

Jeg har liksom tenkt at templer er litt à la kirker i Norge, at det er bare de som betegner seg selv som troende og praktiserende som går der, og så litt flere når det er helligdag eller noe i den duren. Men i tempelet virket det som om det kom folk bare for å henge. Sitte lent inntil en søyle sammen med kjæresten og bare se. Stå i skyggen og prate med en kompis. Eventuelt titte på oss dumme hvitinger og ta bilde av oss med mobilen. Sånne ting. Klart det var dypt religiøse mennesker der også, men det overrasket meg litt, jeg ble liksom litt glad, for at dette vakre stedet ikke bare var til for tilbedelse av guder. Men også et sted hvor man tar med familien og bare prater. Og ser.

Så må jeg bare nevne noe før jeg går over til neste ting. Brahminprestene. For noen menn! Man ser liksom at de er virkelig på toppen av pyramiden (eller kastesystemet om du vil). Med sin hvite lille hellige tråd på skrått over brystet. Hvite dohtier og merkelige sveiser. Og fantastisk vakre. Pene menn. Iren Reppen hadde nok likt seg i tempelet i Chidambaram.

Det er en del tiggere i Pondy, men de er ikke på langt nær så aggressive og mange som i Chidambaram. En god del vandret omkring på tempelområdet og tigget med et dystert blikk i øynene. De er oftest gamle, med slitte klær, uflidd hår og hes stemme. En karakteristisk håndbevegelse gjentas gang på gang, hånden ut foran seg, så opp til munnen, og ned igjen. Mens de sier “Madam, madam, madam, hello, hello, madam, madam” med en sterk tamilsk akksent. Noen gråter. Eller later som i hvert fall. De fleste sitter nede. Og andre følger etter. De verste tiggerne er barna. De er også aller mest pågående. Idag så jeg en guttunge, han kan ikke ha vært mer enn åtte-ti år gammel, som pisket seg selv til blods og tigget samtidig. Han viste at han blødde, og ville ha penger. Like før, var det to småunger, en gutt og ei jente, kanskje søsken, hvor gutten også pisket seg til blods og jenta sto ved siden av og trommet i takt. Så ser de meg i øyene og sier “madam! madam! please, money money, hello, hello”.

Jeg har fått beskjed om at det ikke er lurt å gi penger til barn. I de aller fleste tilfeller der barn tigger, beholder de ikke pengene selv, men må gi dagens “fangst” til mor eller far eller en annen de må adlyde. Gir man mye, er de “flinke i jobben”, og får kanskje enda mindre sjanse til skolegang etc. Jeg har prøvd å gi mat et par ganger, men ofte vil de ikke ha, og spør om penger istedet. Jeg ga ikke penger til noen av de barna jeg så idag. Men de sitter inni magen min fremdeles.

Utsikt fra toppen av tårnet