På markedet. I et nytt India

Nå har jeg vært i dette landet i en måned. Og jeg trodde inntil nylig at jeg hadde blitt vant til det. Men jeg oppdaget at jeg plutselig ble vant til å være her igår. Jeg og Marit (en av mine nydelige roommates) bestemte oss for at vi skulle ut å shoppe litt. Bare se. Og kanskje ta en tur på markedet. Kanskje jeg bør si litt om markedet forresten.

En av de første dagene her var vi en stor gjeng på Markedet med stor M. Det er flere veier inn til det. Det er enormt. Det er midt i sentrum. Markedet består av masse trange ganger, skral blå presenning som fungerer som et slags tak, et enormt antall boder som selger alt fra reker til plastarmbånd, sykt masse folk, lukter, lyder osv. En utrolig spennende plass.

Da vi var der første gang var alt bare fullstendig kaos. Dels fordi vi var så mange, men mest fordi India var så nytt for oss/meg. Så var det noen ekstremt innpåslitne tiggere der, og det var da jeg lærte min første lekse. Søte, veldig tynne jenter som ville selge små tøyposer. Noen av dem hadde barn på armen. Jeg tok opp lommeboken bare for å finne ut at jeg kun hadde store sedler, 100 rupees og oppover. Tøyposene hadde max kosta 5, og jentene hadde neppe veksel eller kvittering for å si det sånn. Så jeg nølte litt før jeg lukka lommeboka og la den ned i vesken igjen. De tok helt av. Fire-fem stykker stormet bort og maste og maste. Noen nappet meg hardt i tøyet og så på meg med store øyne. Det var mildt sagt vanskelig å ignorere eller forklare at jeg ikke ville ha. Da vi endelig kom oss ut derfra var det en stor lettelse. Skal man først gi til en tigger (evt. kjøpe tøyposer av sånne jenter) må man være helt konsekvent. Enten ignorerer man fra første stund, eller så kjøper man og ferdig med det. Jeg nølte, og fikk svi! Det var ikke noen fin opplevelse.

Jeg har også følt det meg stresset hver gang jeg skal ut av døren, om det bare er for å kjøpe vann fra sjappa på hjørnet. Det var så mye liksom. Skuldrene sank hver gang jeg kom hjem. Men det forandret seg da jeg var på markedet alene igår.

Da Marit og jeg endelig fant tekstilbodene, etter litt leting, ble vi omtrent overfalt av selgerne som ville ha oss til den ene og den andre boden. Vi ble til slutt hentet til den vi var på første dagen, og de tok frem stoler til oss. Vi var ganske tilbakeholdne etterhvert, men begynte snart å sette pris på den ekstreme servicen. Berget med bukser, skjorter, vesker og sjal ble større og større, de skulle vise oss alt. Så mye fint! Jeg fikk te og greier. Og Marit fikk skreddersydd en kjole på stedet. Etter vi hadde sotte kanskje en halvtime eller noe, og følte vi hadde fått det vi skulle ha, ble vi atter en gang positivt overrasket; det var så sykt billig! Alle ble fornøyde.

Dagen etter skulle jeg innom igjen for å hente en veske de skulle sy til meg. Kort tid etter at jeg hadde kommet meg innenfor markedets porter åpnet himmelen seg. Det høljet ned, og markedets “tak” var ikke akkurat tett. Jeg skyndtet meg til tekstilboden og ble vinket inn. De kjente meg igjen. Der satt det allerede tre kunder. Jeg fikk beskjed om at regnet roet seg etter ca. 10 minutter (indian-time, dvs. 20-30min), og at jeg måtte vente der imens. Så satte jeg meg ned og bare betraktet synet en liten bil. Alle bare stanset. Og snakket med hverandre og hadde det hyggelig. Jeg pugget litt tamil fra et ark jeg hadde med for å få tiden til å gå, og den ene selgeren ble veldig opptatt av det. Hun leste opp de fonetisk riktige ordene på tamil og lo seg nesten ihjel. “So easy, so easy, hahaha!”. Så ble de andre rundt også intresserte, og de syntes tydeligvis det var helt hysterisk at jeg ville lære meg tamil. Særlig morsomt var det når jeg skulle uttale ordene. Seansen var i det hele tatt kjempegøy!

Så løyet regnet litt, jeg fikk vesken min, og sa hadebra (eller pòittu vàrèn) til alle sammen. Med senkede skuldre. Og normal pust. Det var da jeg kjente det. Gangene inni markedet ble plutselig bredere, folkene ble plutselig gladere. Alt ble plutselig normalt. Det var en herlig følelse. Som har vedvart. Jeg har blitt vant til dette stedet og disse menneskene. Og det er herlig!

Utsikten fra boden mens vi satt og ventet på at regnet skulle roe seg.

Flere bilder

Jeg har laget enda et album på facebook, folkens! Copy and paste:

http://www.new.facebook.com/album.php?aid=157524&l=acc20&id=844930000

Ganesh, søppel og religionsindustri

Ganesh er alles favoritt-gud. Det er sønnen til Parvati, kona til Shiva. Ganesh er imidlertid ikke Shivas sønn. Historiene i hinduismen er komplekse.. Ganesh er et menneske med elefanthode, og han skal visstnok hjelpe med å fjerne hindringer. Så før man setter i gang med noe, skal man etter hinduskikk alltid be til Ganesh først. Han skal også etter sigene ha skrevet Mahabaratha, som er en av de viktigste tekstsamlingene i hinduismen. I Mahabaratha står for øvrig Baghavadgita, der Krishna åpenbarer seg som Vishnu, hvis det er kjent for noen. Det var favorittboken til George Harrison. Nå for litt siden var vi på Ganeshfestival. Vi dro til tempelet inni byen, og der sto det en svær elefant prydet med maling og vagget frem og tilbake til en drithøy musikk som spilte en slags tempelmusikk hvis jeg kan kalle det det. Ikke så lett å beskrive. Folk kunne gi penger til elefanten, som het Lakshmi, så ”velsignet” den de ved å røre med snabelen oppå hodet deres. Særlig barna synes dette var fryktelig gøy.

En sentral del av festivalen går på at man skal sende Ganesh til sjøs for å renske opp og begynne på nytt. Lakshmi blir badet i vannet, og tusenvis av små Ganesh-figurer blir kastet til sjøs, av tusenvis som ber en liten bønn om at han skal fjerne deres hindringer. Dette har vært kilde til et stort problem, for hvert år driver det ganeshfigurer i plast i hopetall på land diverse steder i India, også andre steder som Sri Lanka og Madagaskar. Det er rett og slett masse mennesker som kaster søppel på vannet samtidig. I tillegg er det jo sjødyr som får disse i seg, noe som heller ikke er å foretrekke. I de siste årene har heldigvis dette problemet vært på bedringens vei, da produsentene av figurene har gått over til å bruke materiale i produksjonen som er vannløselig. Dette har blant annet resultert i at dalitene (de kasteløse), får inn noen ekstra slanter. Det er nemlig denne gruppen som driver med pottemakeri. De fleste ganeshfigurene jeg har sett har vært laget av leire.

Da vi var i tempelet i Chidambaram var det enorme mengder folk som kom for Puja, de skulle ofre til gudene og munkene. I alle templer er det folk som ofrer hver dag. Det være seg litt kokosnøtt, bananer, røkelse, olje.. Og det er sykt mange templer. Jeg lurer på hva omsetningen er i alt, for alt det folk kjøper eksklusivt for å ofre, for å gi bort. Beløpet må nødvendigvis være astronomisk.

Chidambaram: templer og tiggere

Idag og igår var vi på tur til Chidambaram med alle de som tar sosialantropologi. Vi besøkte et kjempestort tempelkompleks midt i den lille byen. Tempelet er dedikert til Shiva (en gud i hinduismen, for de som ikke vet), og er regnet i hinduistisk litteratur som et av de fem viktigste templene. Det representerer et av de fem elementene (rom, de andre er jord, vind, ild og vann), og fire andre templer rundt omkring i India skal visstnok representere de fire andre elementene. Det er fire store tårn med fire forskjellige innganger til området. De tårnene var utrolig imponerende, enorme, med sine finurlige og detaljerte skulpturer av diverse elementer fra de mangfoldige historiene i hinduismen. Vi fikk en liten guidet tur idag, av en brahminprest. Vi fikk gå opp i et av tårnene, noe som absolutt ikke var for gud og hvermann. Gangene var trange, trappetrinnene høye, flaggermusene mange og støvet overalt. Dessuten var det stupmørkt, så man måtte rett og slett stole på de fire andre sansene man nå er utstyrt med. Det er ikke lov til å gå med sko inne på området, og siden det var så uhorvelig varmt idag, var jeg så lur å tok på meg sokker så jeg ikke skulle brenne meg på den glohete bakken dekket med stein. Det var litt ekkelt å gå opp og ned tårnet med sokker, visste aldri når jeg kanskje skulle tråkke på en kakkerlakk eller to, men heller det enn å gå barbeint. Uansett, det var virkelig verdt det. Den utsikten. En opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

Jeg har liksom tenkt at templer er litt à la kirker i Norge, at det er bare de som betegner seg selv som troende og praktiserende som går der, og så litt flere når det er helligdag eller noe i den duren. Men i tempelet virket det som om det kom folk bare for å henge. Sitte lent inntil en søyle sammen med kjæresten og bare se. Stå i skyggen og prate med en kompis. Eventuelt titte på oss dumme hvitinger og ta bilde av oss med mobilen. Sånne ting. Klart det var dypt religiøse mennesker der også, men det overrasket meg litt, jeg ble liksom litt glad, for at dette vakre stedet ikke bare var til for tilbedelse av guder. Men også et sted hvor man tar med familien og bare prater. Og ser.

Så må jeg bare nevne noe før jeg går over til neste ting. Brahminprestene. For noen menn! Man ser liksom at de er virkelig på toppen av pyramiden (eller kastesystemet om du vil). Med sin hvite lille hellige tråd på skrått over brystet. Hvite dohtier og merkelige sveiser. Og fantastisk vakre. Pene menn. Iren Reppen hadde nok likt seg i tempelet i Chidambaram.

Det er en del tiggere i Pondy, men de er ikke på langt nær så aggressive og mange som i Chidambaram. En god del vandret omkring på tempelområdet og tigget med et dystert blikk i øynene. De er oftest gamle, med slitte klær, uflidd hår og hes stemme. En karakteristisk håndbevegelse gjentas gang på gang, hånden ut foran seg, så opp til munnen, og ned igjen. Mens de sier “Madam, madam, madam, hello, hello, madam, madam” med en sterk tamilsk akksent. Noen gråter. Eller later som i hvert fall. De fleste sitter nede. Og andre følger etter. De verste tiggerne er barna. De er også aller mest pågående. Idag så jeg en guttunge, han kan ikke ha vært mer enn åtte-ti år gammel, som pisket seg selv til blods og tigget samtidig. Han viste at han blødde, og ville ha penger. Like før, var det to småunger, en gutt og ei jente, kanskje søsken, hvor gutten også pisket seg til blods og jenta sto ved siden av og trommet i takt. Så ser de meg i øyene og sier “madam! madam! please, money money, hello, hello”.

Jeg har fått beskjed om at det ikke er lurt å gi penger til barn. I de aller fleste tilfeller der barn tigger, beholder de ikke pengene selv, men må gi dagens “fangst” til mor eller far eller en annen de må adlyde. Gir man mye, er de “flinke i jobben”, og får kanskje enda mindre sjanse til skolegang etc. Jeg har prøvd å gi mat et par ganger, men ofte vil de ikke ha, og spør om penger istedet. Jeg ga ikke penger til noen av de barna jeg så idag. Men de sitter inni magen min fremdeles.

Utsikt fra toppen av tårnet