Om Auroville, doer og mygg

Idag var vi i Auroville, som er ca en halvtimes kjøring fra Pondy. Merkelig sted det der. En eller annen Sri Aurobindo, visstnok en meget vis og innflytelsesrik mann har gitt navn til byen, og den ble startet i 1968 sammen med hans åndelige kompanjong Mirra Alfassa, bedre kjent som The Mother. Poenget med byen er “to realise human unity – in diversity”. Folk som bor der bruker ikke penger, og jobber gratis for alles beste. Befolkningen kommer fra over hele verden, flest fra India og Frankrike. Hvis jeg har forstått det riktig er konseptet bygget rundt en livsfilosofi utviklet av The Mother og Alfassa. Hele opplegget virker veldig utopisk, og jeg har fått inntrykk av at det ikke fungerer helt som de ønsket. På vår guidede spasertur rundt om i området fikk vi se byplanen, den er formet som en galakse med en kjempestor kule i midten som ser ut som en svær golfball i gull. Det er meditasjonssenteret. Veldig imponerende det de har klart til nå, og det er mange mennesker med på dette prosjektet som virkelig tror på det, så jeg tenker at det ikke er umulig å få det til. Men at 40,000 mennesker fra hele verden skal kunne bo og leve i dette samfunnet i en “perfect unity” virker litt søkt for meg altså. De har en ganske bra webside hvis noen vil lese mer om Auroville: http://www.auroville.org/

Over til noe annet mens jeg først er igang. Sanitærforhold, toalettene, doene, dassene, kjært barn har mange navn. Felles for dem alle er at de er jevnt over ganske mye eklere enn hjemme. Toalettpapir er dyrt i India, og mange steder bes vi om å helst ikke bruke det, hvis de i det hele tatt har. Gulvet er gjerne dekket med urin, og stanken kan man tenke seg selv. Det er ikke uvanlig at det ikke går an å trekke ned. Mange steder har de ikke engang klossetter, men et hull i gulvet som ligner litt på et integrert bidé. Dette blir veldig sytete merker jeg, så jeg må si at jeg ikke synes det er helt grusomt, herregud, alle må jo på do. Skriver det bare for informasjonens skyld. Forholdene er ikke værre enn på din favorittfestival i Norge.

Så har vi jo mygga da. Eller ikke nødvendigvis mygg, men alle de små dyrene som biter oss så vi klør oss til blods og får arr for resten av livet (ok, litt overdrivelse). De er det mange av!! Jeg skrev tidligere at jeg hadde kommet ganske billig unna, men nå har de sikkert fått høre om dette, så nå kommer de etter meg. Vi var på velkomstfest igårkveld på en restaurant ute, og der fikk jeg en god del på leggene og føttene. Det var også noen andre som reiste mye senere enn meg som ble adskillig hardere rammet. Så nå har jeg gått til innkjøp av det beste som er å få kjøpt av myggkrem skal jeg tro det som står på pakningen. Den heter Odomos og har bilde av en ekstremt lykkelig liten familie som har en blå beskyttende glorie rundt seg. Se har jo smurt seg med Odomos. De kan det å skryte: “New advanced Odomos mosquito repellent cream offers protection freom disease causing mosquitoes anytime, anywhere because its unique formulation crates a shield around you due to which the mosquitos don´t bite you.”. Enkelt og greit. Og hvis dere lurer; ja jeg kjeder meg litt akkurat nå, siden jeg har tatt meg bryet av å skrive så omfattende om en krem. Dere får bære over med meg.

Bilder

Har lagt ut et album med bilder på facebook. Hvis jeg har gjort ting riktig, kan alle se det ved å klikke på denne linken:

http://www.facebook.com/album.php?aid=150595&l=c8846&id=844930000

Første dagene i Pondy

Må innrømme at jeg finner det ganske vanskelig å skrive noe her. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne!! Alt er så annerledes, det er så mange inntrykk. Hele tiden. Jeg kan jo begynne med hvordan jeg bor. Jeg sover på et rom sammen med tre andre jenter. Ikke så mye til privatliv med andre ord. Det er foreløpig helt greit, jeg liker dem alle sammen. Vi har en kjempestue med den mest jalla taklampa jeg noen gang har sett, den er fabelaktig! Så er det et annet soverom i leiligheten, der vor det også fire jenter. Så deler vi kjøkken, noe vi bruker heller sjeldent siden det er så latterlig billig her at vi nesten alltid spiser ute.

Bussen til skolen går hver dag presis (!) klokken åtte, så følger en 25minutters humpete tur med dels bollywood-, dels psykedelisk techno-indisk musikk. Trivelig. Studiesenteret er helt sinnsykt fint. Vi har “klasserom” under stråbungalower, og noterer flittig i en deilig bris fra sjøen. Det er ganske godt med litt vind i heten, det er helt sykt varmt her. Nesten ikke vitsi å dusje, man blir våt av svette nesten før man får tørket seg. Går rundt konstant klam på huden (som forøvrig også er infisert med et utall myggstikk). I motsetning til varmen, finner jeg maten mye lettere å bli vant til. Vi får frokost og lunsj hver dag på skolen, begge deler er helt prima. På ettermiddagen/kvelden går vi som regel ut en gjeng og spiser på en eller annen restaurant som ikke ser alt for shabby ut. Til nå har jeg vært litt pingle og bestilt typisk chiken tikka og sånn, men skal prøve å bli litt flinkere til å smake nye ting. Jeg er ganske overrasket over at jeg ikke har hatt noen som helst problemer med magen, fordi jeg tenker ikke noe særlig på om det jeg spiser er “safe” eller ikke.. Spiste for eksempel sjokolademousse her om dagen, og det er det rå egg i, ikke sant? Tror uansett at det er mammas påtvungne daglige teskje med tyttebærsyltetøy som gjør susen. Føler meg nesten bedre enn hjemme!

Idag kjøpte jeg punjabi! Vi skal ta klassebilde til fredag, og vi tenkte at vi måtte få en skreddersydd, noen andre har allerede fått det. Men vi fant en fancy butikk og kikka litt, så fant jeg en som passet perfekt. Dette var en veldig dyr butikk etter indiske standarder, jeg gav litt under 250kr for en hel punjabi med skjorte, bukser og sjal! Billig ja. Det er rimelig digg å ha økonomisk frihet. En flaske med en liter vann koster max 20 rupees, så kan du dele det på 8,2 for å få det i norske kroner. You do the math. En stor middag med drikke og dessert kommer sjeldent på mer enn 100 rupees. Det er nesten litt kvalmt.

Så litt om Pondicherry. Jeg trodde byen lå i staten Tamil Nadu, men Pondy er faktisk en egen stat. Den var en fransk koloni i sin tid, så byen preges veldig av det. Arkitekturen ser veldig fransk ut, men ikke sånn overdådig, litt mer subtilt. Det er veldig koselig her. Samtidig veldig kaotisk. Trafikken er visstnok “india light”, men for meg er den helt ekstrem. Ikke så mange biler, men en hel haug motorsykler, sykler og rickshaws om hverandre i en rasende fart. Og det virker som om det er påbudt å tute minst 20 ganger i minuttet. Det finnes ingen åpenbare trafikkregler, alle bare kjører. Litt skummelt til å begynne med, men det er også en vanesak, man hører aldri om ulykker.

Nå er det snart noen andres tur til å bruke den ene internettkabelen vi har, så jeg må nok slutte av. Men jeg skrev ganske mye nå ikke sant? Fornøyd.

Mens vi venter…

Vil bare si at jeg har det bra!! Mer kommer. Snart.

Hello world!

Tenkte at jeg ikke gidder å sende mail på mail til alle som vil vite hvordan jeg har det laaangt der borte i jallaland. Så jeg skal prøve å være flink til å blogge, så kan hvem som helst sjekke statusen når det passer. Utrolig dette internettet vårt altså. Idag er det 12 dager til jeg reiser!!